lørdag 28. november 2009

Kreft

Børster støvet av en gammel blogg det ikke ble noe av. Reåpningen har helt andre motiver. Det blir fremdeles hverdagstanker. Hverdagstanker i en livsfase jeg gjerne skulle vært foruten...

Kreft. Smak på ordet. Nei, jeg vet, det smaker ikke godt. Spesielt ikke når man er 33, er gift og har to små barn.

Foreløpig diagnose; lavgradig epidermoid carcinom, utspring fra liten spyttkjertel. Foreløpige lovnader om gode prognoser. Foreløpig behandlingsplan; innleggelse øre/nese/hals avdelingen Haukeland Sykehus i morgen. Ellers ingen ytterligere informasjon. Foreløpig ikke svar på CT tatt tirsdag, men magefølelsen er av en eller annen grunn skikkelig dårlig. Jeg har for mange "vondter" i kroppen til at det er tilfeldig.

Hvordan unngå katastrofetanker? Jeg føler meg som en vandrende varsellampe som ingen ser. Redd for å overdramatisere. Redd for å dø. Lyst til å være positiv. Lyst til at morgendagen skal være over. Lyst til at morgendagen aldri kommer. Uvitenhet gir rom for håp. Dårlig nytt er det verre med...

onsdag 11. juli 2007

Om nattesøvn

Jeg har for lengst gitt opp håpet om en god natts søvn. Det begynte så snart Liv var født. Gråt hele natten, amming og bæsjing hele dagen. Etterhvert gikk det seg til. Men hun viste seg raskt å være en morgefugl. Men det var ikke fuglekvitter som vekket oss. Fuglekvitringen som man vanligvis kan slumre videre til var erstattet av intense vræl. Det lot seg ikke ignorere. Det var bare å innse det. Kl 5 var det morgen. Okke som.

Nå sover vi storsett til 6. Hun er jammen blitt flink. Det hender vi er vågale. Ser en film sent eller noe. Og da kan du banne på det; hun våker 5 igjen. Det fornekter seg aldri.

Ingen ringer meg etter 21.30 lenger. De vet jeg sover, eller i alle fall burde...

Om bleier

Få ting forbauser meg som folks engasjement for uviktige saker. Ta bleier. Det er hissige innlegg å lese såkalte mamma-blader og diverse mamma-nettsteder om Liberos nye kampanje. De lager up and go bleier med rocka motiver. Gud forby.

"Gi oss harepuser og blomstermotiver tilbake". "La barn være barn!"

At det går an. Er det noe som er meg revnende likegyldig måtte det være motivene på bleiene min datter bæsjer i flere ganger daglig. Rett i bosset går de også. På den annen side engasjerer det meg litt likevel. Jeg tar meg i å foretrekke bleiene med "nagler og lenker". De er jo mye mer i tråd med en mamma som liker å tro hun fremdeles har beholdt noe av sitt rocka image. Selv om jeg godt vet det er i fritt fall. Hvor rocka kan en bleie bli, liksom?